Artikkelen under ble publisert i Dagens Næringsliv sin papirutgave 29. mai, 2002 [faksimile].

Digital leserett

Håkon Wium Lie, teknisk direktør, Opera Software
Tord Akerbæk, cand.scient, informatikk

En stadig større del av media lagres og overføres i digital form. CD-platen var det første digitale produktet som nådde massemarkedet og det har blitt etterfulgt av digitale telefoner (GSM og ISDN), digitale filmer på DVD-plater, og digitale satellittmottagere. Internett har ytterligere åpnet for digital informasjonsutvekling, som elektronisk post og nettsteder. Kampen om markedsandeler i den stadig konvergerende data/tele/elektronikk/media-bransjen er ofte en kamp om hvilket format digitale data utveksles i. For at digitale dokumenter, bilder eller musikk skal kunne brukes på ulikt utstyr må de kodes i et format som både sender og mottager er enige om. En CD-plate er et eksempel på et populært format. Nylig har vi sett at Sony prøver å forandre CD-formatet for å hindre avspilling av CD-plater på datamaskiner.

Den som har kontroll over et format kan lett skaffe seg markedsdominans. Flere ledende programvareprodusenter har oppnådd sin posisjon fordi de tidlig klarte å etablere digitale dataformat. Ett eksempel er Adobe som vokste seg store på Postscript og PDF som er formater for å kommunisere mellom datamaskin og skriver. Hvordan disse formatene skal utformes, og hvem som har rett til å forandre dem er et spørsmål av stor betydning for programvareprodusentene, men også for den enkelte forbruker. Kan den nye CD-spilleren man har kjøpt spille av den gamle CD-samlingen? Kan man kjøpe en DVD-film i USA og vise den på en DVD-spiller hjemme? Vil bildene fra det digitale kameraet være synlige på svigerfars dataskjerm, selv om svigerfar bruker et annet operativsystem?

Disse spørsmålene angår alle som eier eller på et tidspunkt i fremtiden kan komme til å eie en mobiltelefon, et kamera, et musikkanlegg, en videospiller eller en datamaskin. Altså, de aller fleste av oss. Vi kan se for oss to scenarier for hvordan denne formatkampen vil ende:

• En verden med åpne standardiserte formater. De ulike innholdsprodusentene koder data i de samme, offentlig tilgjengelige formatene. Det er en lav terskel for nye konkurrenter som vil inn på markedet, men høy konkurranse når man først er innenfor. Der er mange konkurrerende produsenter av innhold og teknologi. Forbrukerne er sterke og har i høy grad kontroll over egne data.
• En verden med lukkede hemmelige formater. Innholdsprodusentene koder dataene på særegne format som de forsøker å holde skjult for konkurrenter og forbrukere. Det er en høy terskel for dem som vil inn på markedet, men nærmest fravær av konkurranse for dem som allerede er der. Forbrukerne er svake og har i liten grad kontroll over egne data. De virkelige innholdsprodusentene: kunstnerne, filmmakerne, musikerne og forfatterne er prisgitt mediaindustrien.

Dette er to ekstreme scenarier. Virkeligheten vil ligge et sted i mellom, men ikke nødvendigvis midt i mellom. Teknologisk utvikling, kommersielle avgjørelser, og politiske valg avgjør om vi trekkes i den ene eller den andre retningen. Vi ser i dag tre utviklingstrekk som vil bringe oss nærmere det siste scenariet:

Microsofts markedsandel. Det er bekymringsfullt når en monopolist bruker sin posisjon til å skaffe seg kontroll over åpne dataformater og gjør dem om til lukkede formater for å beholde sin markedsmakt. Microsoft har gjentatte ganger omfavnet et åpent format, og på den måten lovet forbrukerne høy valgfrihet, for deretter å gjøre små, men vesentlige, endringer i formatet, slik at dataene bare kan leses med Microsofts programmer. Dette problemet sliter konkurrerende produkter fra Netscape og Opera med.

Tiltalen mot Jon Johansen. Videofilmer på DVD-plater er lagret i et hemmelig, kryptert format for å for å forhindre avspilling med andre enn autoriserte avspillere. Det som kalles "kopisikring" av produsentene blir imidlertid til en "brukersperre" hos dem som kjøper DVD- platene. Nordmannen Jon Johansen distribuerte et program som leser det hemmelige formatet og spiller av DVD-platen på datamaskiner som bruker Linux operativsystem. Etter sterkt press fra amerikansk mediaindustri har Økokrim reist tiltale og saken kommer opp i norsk rett senere i år. I amerikansk rett er en tilsvarende sak reist mot russeren Sklyarov for å ha åpnet Adobes format for elektroniske bøker. En av bøkene Adobe legger in brukersperrer for er "Alice in Wonderland" hvor opphavsretten forlengst har utgått.

EUs Infosoc-direktiv. Etter dagens lovgivning står ikke saken mot Jon Johansen sterkt, og mediaindustrien ønsker lovgivning for hindre lesing av hemmelige format. Produsentens kontroll over det åndsverk han har produsert kommer i konflikt med bruksretten til den som kjøper data. Industrien forsøker å styrke produsentrettene, og EUs InfoSoc-direktiv pålegger medlemsstatene (inkludert EØS) å forby omgåelse av tekniske brukersperrer for på den måten å hindre lesing av hemmelige formater. Dette vil blant annet bety at hvis en produsent har solgt et verk i kryptert form, så har kjøper ikke lov å dekryptere dette. Direktivet ser nærmest ut til å være skrevet for å kriminalisere det Jon Johansen har gjort.

Disse tre sakene viser at kampen om digitale formater flytter seg fra markedet over på det politiske og juridiske plan. Sterke kapitalinteresser ønsker å endre rammebetingelsene for lesing av data og disse endringene skjer på bekostning av bruksretten. Istedenfor å gå den veien Infosoc- direktivet peker, mener vi bruksretten bør styrkes. Det bør slås tydelig fast, gjerne i lovs form, at forbrukeren har leserett til de data han kjøper. Følgende prinsipper bør ligge til grunn for lovverket:

• Enhver som på lovlig vis har tilegnet seg data har rett til å lese dataene, og bruke de tekniske hjelpemidler som er nødvendig for å oppnå dette. Dersom brukersperrer er lagt inn i data man har kjøpt må det det altså være lov å omgå disse. Det bør eksempelvis fortsatt være lov å spille amerikanske DVD-filmer på "sonefrie" DVD-spillere selvom filmprodusenten har lagt inn brukersperrer for å hindre dette.
• Dersom en beskrivelse av dataformatet ikke er tilgjengelig står det enhver fritt å gjenskape en slik spesifikasjon og gjøre den tilgjengelig. Hemmelige dataformat fører til innlåsing (engelsk: "lock-in") av kunder som blir avhengige av en programvareleverandør for å lese sine egne data. Det må være mulig for andre å dekode hemmelige formater for å lage konkurrerende programvare. Dette vil også gjøre det mulig å lese arkiver i morgendagens digitale bibliotek selv om programvareleverandøren skulle forsvinne fra markedet.
• Det er lov å produsere, markedsføre og selge utstyr som leser data i henhold til tilgjengelige spesifikasjoner. De færreste av oss klarer å lage utstyr eller programvare for å lese data og det er derfor viktig at slikt utstyr fritt kan selges. Det bør for eksempel fortsatt være lov å selge "sonefrie" DVD-spillere.
• Det er lov å kopiere data til personlig bruk og lagre disse på valgfritt format. Det virker rimelig at LP-platene man kjøpte på 70-tallet lovlig kan kopieres til kassett eller CD for personlig bruk. Den samme retten må man ha for digitale data: sikkerhetskopiering av programvare må være lov, og man må også kunne kopiere musikk for å spille i bilen.

Formålet med disse prinsippene er å etablere en uomtvistelig leserett til data man på lovlig måte har kjøpt. Det er viktig å skille mellom leserett og opphavsrett; det at man får rett til å lese data gir en ikke rett til å videreformidle data. Ulovlig kopiering (såkalt piratkopiering) er et gammelt problem, og dagens opphavsrettslovgiving har vokst fram nettopp for å sette grensene mellom lovlig og ulovlig kopiering. Tekniske brukersperrer skiller ikke mellom lovlig og ulovlig kopiering og må derfor kunne omgås. Dette vil ikke undergrave opphavsretten som allerede er solid sikret i norsk lov.

Leserett til data betyr heller ikke at man fritt kan knekke alle krypterte data. Det finnes gode grunner for å kryptere data og skjule dem for omverdenen. Banktjenester, legejournaler og strafferegistre er eksempler på dette. Disse dataene er ikke til salgs og man har da heller ingen leserett.

Vi ser altså at flere ulike forhold peker i samme retning: for å for å beskytte forbrukernes interesser, for å sikre et åpent marked, og for å kunne lese morgendagens digitale bibliotek bør leserett til data lovfestes. Det kan se ut som EU-organene denne gangen har latt seg presse til å vedta et direktiv de ikke ser konsekvensen av. Stortinget vil bli forelagt Infosoc-direktivet før sommeren og dersom det vedtas vil det bli en del av norsk lovverk før utgangen av året. Vi tror ikke partiene på Stortiget er klar over viktigheten av direktivet og hvordan det vil svekke forbrukernes interesser.