Ringen i Bayreuth 2009

Bayreuth er en mellomstor tysk by i Franconia, en delen av Bayern som helst skulle vært en egen delstat.Hvert år valfarter Wagner-venner verden over hit. Alex Ross beskriver ritualet i «The rest is noise»:

Bayreuth's illusion of cultural omnipotence is maintained every summer duing the annual Wagner Festival, when the cafés fill with people debating the minor points of the Ring libretto, the composer's visage stares out from the windows of almost every shop, and piano scores for the operas are stacked on tables outside bookstores. For a few weeks in July and August, Wagner remains the center of the universe.

Man beveger seg med ærefrykt mot Wagners Ring i Bayreuth. Først i billettkøen, dernest i alléen opp mot festpillhuset. Her har Ringen vært fremført 98 somre, og her kommer Ringen å fremføres i mange år framover. Oppsetningene vil endre seg, men musikk og tekst er konstanter. Huset er også nærmest konstant med samme tregulv, trange sitteplasser og dype orkestergrav. Man har rett nok fått elektrisitet med årene, men man er heldigvis spart opplyste nødutgangsskilt som skjemmer andre saler. Med plasser midt på 7. rad fikk vi overvære Ringen sommeren 2009 i Tankred Dorsts oppsetning.

27. juli: Rhingullet

Salen blir mørk og musikken starter uten at dirigenten eller musikerne kan sees. Musikken kommer fra en dyp brønn, men er klar og fin når den når oss. Bølgene i forspillet forsterkes når teppet går til siden og åpenbare et blålig landskap med store stener. Lyseffektene gjenskaper skiftende brytninger i vannet og vi kan se overflaten høyt der oppe hvor en svømmende kvinne projekseres med video. Det er ingen tvil om at vi befinner oss på Rhinens bunn.

Rhindøtrene er i rødt med velutviklede finner (eller er det gjeller?). Det synger vakkert, men lar seg ikke bevege av Alberichs framtreden. Han stiller i grønt strikketigerantrekk og ser ikke så grim ut som vi tidligere har sett ham.

Noen av de blå stenene viser seg å være sammenkrøkede mennesker som etterhvert begynner å bevege seg. Som forventet stikker Alberich av med gullet, som i denne oppføringen virker være gylde flak som holdes sammen med velcro.

Dette er en sterk start.

Neste scene finner sted i mer urbane omgivelser over vann. Vi ser noen lave betongbygninger, en trapp med noen gresstuster og en gatelampe. Bygningen er rikt dekorert med grafitti og scenen kan ligne er doven tysk by omtrent i vår tid.

Gudene stiller i hvitt og draktene har kreative utvekster. Når de stiller seg opp i formasjon blir de til en vakker statue. De samles her for å overvære overtakelsen av deres Valhalla. Tanred Dorst viser oss aldri Valhalla, men vi får i stedet se et stort øye i bakgrunnen. Vi forstår ikke helt hva han mener med det.

Eiendomsoverdragelsen går ikke helt som planlagt og Loge må kalles inn for å fikse betalingen. Med rødt hår har han et visst humoristisk potensiale i denne oppsetningen, men vi ler ikke så ofte. Kjempene er bare sånn middels store, og ser ikke så særlig farlige ut heller.

I neste scene tas vi ned i kjelleren av et større fabrikkanlegg. Kanskje et bryggeri? (Maisel-bryggeriet ligger rett borti veien) I tillegg til rollene som Richard Wagner har skrevet inn i historien legger Tankred Dorst til etpar ingeniører som sjekker at produksjonen går som normalt. De lar seg ikke affisere av Wotan og Loge; det virker som om vi får se to parallelle handlinger på scenen.

Det visuelt mest imponerende denne kvelden var oppdagelsen av en stor, mørk grotte bak den sterile bryggeriveggen. Der inne var det også gull og dverger å finne. Dvergene var rekruttert fra lokale barneskoler. De er instruert til å være ganske aktive; når Alberich er fanget våger de seg fram for å erte ham.

28. juli: Valkyrien

Hundings hus er alltid spennende. Denne gangen bor han i en klassisk patrisiervilla der en telefonstolpe har rast gjennom taket. Vi ser sverdet i stolpen; kanskje en gud har veltet stolpen? Hunding (Kwangchul Youn) er ikke så stor, og ser ikke så farlig ut.

Dette mest oppsiktsvekkende i andre akt er at Siegmund (Endrik Wottrich) drepes av Wotan, og ikke av Hunding. Vi forstår ikke helt hvorfor. Vi skjønner heller ikke meningen med mann på sykkel m/avis i bakgrunnen, ei heller hva han med pallejekk har der å gjøre.

Tredje akt er visuellt spennede: et steinbrudd med realistiske brudd-vegger og diverse gjenglemt verktøy. Her skal altså Brünnhilde (Linda Watson) ligge noen år.

Wotan (Albert Dohmen, som vi også så i New York) og Brünnhilde (hvor også Linda Watson var å finne) gjorde en rørende sluttscene. De kjenner hverandre godt og det gjør vondt å skilles.

29. juli: «Mayas»

På denne hvilekvelden inviterer «Gesellschaft der Freunde von Bayreuth» sine medlemmer til middag med dans i restauranten ved festspillhuset. Organisasjonen er en slags velforening for festivalen og medlemskap sies å gi kortere ventetid i køen. Dessuten får man en liten gull-ring til å sette på jakkeslaget. Den bør du ha på deg i byen.

Det er annonsert at Katharia Wagner og Eva Wagner-Pasquier skal tale. Disse to har, etter år med spekulasjoner, overtatt styringen av festivalen og mange har nok et ønsker om å se dem på nært hold. Eva stiller denne kvelden, men Katharina melder avbud. Vi på det internasjonale bordet får med oss deler av talen, men trives ellers godt i egne diskusjoner.

Dansebandet som er innleid for anledningen heter «Mayas». De spiller ikke Wagner, men heller tyske schlagere. Det er et syn å se så mange Wagnerianere svinge seg til slike takter.

30. juli: Siegfried

Vi er tilbake i salen, og trives nok bedre her. Første akt foregår i en skolestue. Skolen virker nedlagt, men vi finner fortsatt plansjer med verdenskart, menneskets anatomi, og et skjelett. En projektor viser innimellom et bilde av et øye, uten at vi helt forstår hvorfor. Siegfrieds barneseng står i en krok. Det er mange gjenstander å se på scenen.

Siegfried synger godt, men han klarer ikke helt å hamre i takt med musikken. Vandreren synger også sterkt i kved. Mime har juskelapp i spørreleken, he-he.

I andre akt tas vil til et skogområde der betongfundamentene til en motorvei står uferdige. Trærne er kuttet i 4 meters høyde. Etpar ikke-syngende ingeniører viser seg, og noen skolebarn leker i bakgrunnen. Skogbunnen er vakker og realistisk. Betongen står i sterk kontrast. Det er altså her dragen bor, men han lever ikke lenge. Fasholt komer fram i egen person når dragen dør.

Tredje akt starter med en fantastisk scene med Vandreren og Erda. Erda kommer opp fra gulvet med glasskuler rundt seg; hun ser ut som en abstrakt statue. Synge kan hun også.

Når Siegfried og Brünnhilde møtes blir Siegfried gutteatkig redd. Så gir han henne en død fugl, og et eple. Vi forstår ikke helt hvorfor.

Hmm.

1. august: Ragnarokk

Lysten til å ta notater er svekket. Vi opplever en flott ring, med mange fine visuelle elementer. Orkesteret høres guddommelig ut, og det vi ser på scenen er fint. Men ikke alt er spektakulært og vi forstår heller symbolikken vi blir presentert for. Det virker klart at vi ser to paralelle handlinger på scenen. Denne idéen er for svak til alene å holde interessen oppe, selvom vi stadig leter etter barn og ingeniører der oppe.

En scene vil huskes fra i kveld. Når jaktlaget samles for å spise dukker det plutselig opp en naken kvinne. Hun setter seg ned sammen med to jegere og spiser lunsj i det grønne. Det virker klart at regissøren her gjenskaper Manets «Frokost i det grønne». Fiffig. Kanskje vi har gått glipp av flere bilder underveis?