En kort rapport fra første strekning av

Kon-Tiki2

Fortellingen min startet da jeg leste Torgeir Higraffs kronikk: Kon-Tiki motsatt vei

Et år senere sto jeg på på skipsverftet i Callao, Peru, da balsastokkene ankom fra Ecuador.

Frivillige, mange fra Fosen Folkehøgskole, startet raskt arbeidet med å bygge to flåter.

Tau av naturfiber ble brukt — spiker og skruer er forbudt!

Under flåten kan du se to oransje ekkolodd.

Skipsverftet tilhører den Peruvianske marinen. De holdt en flott sermoni ved sjøsetting.

Ekspedisjonsleder Torgeir Higraff bar det norske flagget, mens Roberto — marinens representant på flåten — håndterte det peruvianske.

Sjøkrigsskolens egen prest, Guillermo Oviedo, velsignet begge flåtene.

Før vi kunne seile måtte vi snakke med pressen, ambassadørene, og få tommel opp av marinen.

Vi trengte også noen ekstra dager for å ferdigstille flåtene og installere elektronikk.

Heldigvis kom bror Harald og seilervenn Jan Morten til unnsetning.

--

Våre to flåter, hver med syv besetningsmedlemmer, seilte fra Callao 7. november med kurs for Påskeøya.

Vi lærte fort hvordan guara-bordene skulle justeres opp og ned for å sette kurs.

Vi fant også raskt ut at dette ville bli en våt tur, med høye bølger som bryter over dekk og inn i hytta.

På havet trålet vi etter plast, slapp ut driftere, og sendte en CTD ned til 2046 meter — og opp igjen!

Et ord, men mange biter: plastikk. Vi fant plastbiter i mantatrålen hver dag.

Vi møtte mange dyr underveis: fregattfugl, pilothval, flyvefisk, og slangemakrell.

Fregattfuglen skulle egentlig ikke vært så langt ute.

Vi hadde sterk og stødig vind mesteparten av turen, ofte liten kuling.

Men flåtene var stabile og eplemosten sto stødig.

Vi fisket underveis, men spiste nok mest havregrøt.

Vi hadde også gode forsyninger av erter, bønner, og saltvann som ble blandet inn i brødmiksen fra Baker Hansen.

Real Turmat var luksusmat.

Et av målene for ekspedisjonen var å dokumentere menneskelige reaksjoner på solnedganger i Stillehavet.

En flåte trenger seilere.

Vi hadde sju gode menn som forble venner under hele turen.

Seilere trenger strøm til dingsene sine.

Jeg var sjef for elektronene ombord.

Stort sett oppførte de seg pent.

Satellittene fortalte oss hvor og når vi skulle lete etter Påskeøya.

På morgenen 18. desember så vi en svak skygge i horisonten.

Et landemerke, på flere måter. Dette er en verdig måte å ankomme Påskeøya på.

Episk.

Etter 43 dager på sjøen landet vi på Påskeøya.

Gresset føltes fint og Jackline lagde en flott fest for oss.

Bare statuene var uberørte den dagen.

håkontiki