I dag er disse sentralene automatisert. Det finnes ikke en eneste sentralborddame igjen - hvis man da ser bort fra dem som finnes i større bedrifter og institusjoner.

Denne automatiseringen skjedde gradvis opp gjennom 1960 og -70-årene, og var til dels smertefull - sett med sentralborddamenes øyne. Mange hadde arbeidet i Televerket i mange år. På de mindre stedene, ikke minst i den nordlige delen av landet, var det få alternativer. Mange var enslige. Ikke så få hadde barn. De så på automatiseringen som en trussel, et spøkelse som ventet et sted der i framtida.

I alt dreide det seg om mellom 7.000 og 8.000 kvinnelige arbeidsplasser. Televerket prøvde å tilby dem andre jobber, men svært ofte var kvinnene sterkt stedbundet og kunne ikke tenke seg å flytte.

Arbeidsdirektoratet kom med tilbud om omskolering. Postverket viste seg å kunne ta imot en del av de som ble automatisert vekk. "Det er fullt forståelig at tjenestemenn - i mange tilfelle med lang tjenestetid i Televerket - blir skuffet og ogsa bitre når automatiseringa gjør dem overflødige. Telefonautomatiseringa er imidlertid en prosess som ikke kan stanses." Skrev inspektør Randi Johnsen i en artikkel om saken i "Verk og virke", til forsvar for den prosessen som var satt i gang. Televerket var sågar en statsbedrift, og måtte underlegge seg de bestemmelser Stortinget fastsatte.

Slik forsvant de tusen telefonistinnene.

Tilbake til innholdsfortegnelsen