Velkommen innvandrere!

Mennesker, media og maskiner på nettet

Nettet sprer seg stadig utover -- eller er det alle de andre som vandrer inn? Hvordan vil de fremmedkulturelles ønsker og behov prege nettets rolle som informasjon- og kulturbærer? Mange ønsker kontroll over dette eksplosive medium, men hvem -- om noen -- bør dette overlates til? Hvilke grupper trues av digital dominans, og hvorfor skjelver de ikke av frykt? Hvilke følger kan et altomfattende nett ha for landbruk og industri i et postmoderne samfunn?

Dette er blant spørsmålene som ikke blir besvart i denne presentasjonen.

DEL I: MENNESKER

DEL II: MEDIA

DEL III: MASKINER

DEL1: MENNESKER

Kjære innvandrere! Det er svært få urinnvånere på nettet, og jeg tror ikke noen av dem sitter her i dag. I stedet består nettsamfunnet av horder av innvandrere og strømmen ser ikke ut til å stoppe. Som i ethvert annet samfunn vil det oppstå konflikter mellom dem som har vært der en stund (og som sikkert ikke regner seg som innvandrere lenger) og dem som nylig har kommet til. Til nå har innvandrerne på nettet vært en forholdsvis ensartet gruppe: dataentusiaster med akademisk bakgrunn -- såkalte hackademikere. Internettet i Norge heter talende nok Uninett. En finner subkulturer også innenfor denne gruppen, men den er homogen i forhold til de nye gruppene som vil søke asyl i tiden som kommer. Vi har en stund sett at kommersielle organisasjoner dukker stadig oftere opp som avsenderadresse for elektronisk post og på konferanser. En annen gruppe som har tilkjennegitt at Internettet er neste mål er 15-åringene som lever for og på på BBSer [1997: disse finnes knapt mere], heretter kalt nintendogenerasjonen.

La oss ta for oss disse tre gruppene litt næremere: hackademikerne, de kommersielle og nintendogenerasjonen. De skiller seg fra hverandre på flere måter: alder, betalingsevne, tid på døgnet de bruker nettet, hvilke tjenester de nyttiggjør etc. Dette er interessante akser som vi vil høre mer om i tiden som kommer. Likevel, den mest interessante forskjellen er deres syn på informasjon.

Først, la oss se hvilke kjennetegn nettet har som informasjonsbærer. På nettet er det:

Hackademikerne

Hackademikerne har et sakralt forhold til informasjon. Livet brukes til å studere informasjon, gjøre den om til kunnskap for så å generere ny informasjon. Ved å "stå på andres skuldre" (for å låne en formulering av Newton) vil man kunne se lengre, og ettehvert hjelpe andre til å se enda lengre. Metoden heter å "publisere". Man skriver eksempelvis en vitenskapelig artikkel og forsøker å få den publisert i et aktet tidsskrift, noe som fører til spredning av stoffet i de rette fagmiljøer. Det er skjelden særlig økonomisk gevinst i aktivitetene, kun akademisk anseelse.

Det er ikke tilfeldig at denne gruppen har tatt nettet aktivt i bruk; her har de et medium der en raskt og effektivt kan kommunisere med forskningkolleger på tvers av geografiske barrierer.

I amerikanske universitetsmiljøer grodde det på 60-tallet opp en (sub)kultur der de innvidde ble kalt for hackere. Navnet er senere blitt misbrukt i negativ forstand av mange: de egentlige hackere hadde en høy moral og utformet egne etiske regler. Miljøet er godt skildret i Steven Levy's "Hackers".

Hacker ethics:

Det er enkelt å se at denne etikken er sterkt influert av akademia. Der er i snittet mellom disse miljøene at nettet vokste fram.

De kommersielle

Med "de kommersielle" tenker jeg på kommersielle tjenester, og menneskene som står bak. Vi vil da måtte sette pris på informasjonen og informasjon har tilnå vært gratis på nettet. Likevel, det er viktig å få kommersielle tjenester inn -- jeg vil ha nyheter! -- men det er en konflikt.

"Informations wants to be free because it has become so cheap to distribute, copy, and recombine too cheap to meter. It wants to be expensive because it can be immeasurably valuable to the recipient. That tension will not go away."
- Stewart Brand
"We have become an information society. Numerous people depend on information stored in computers for their economic or physical well-being; many make their living by working with informastion rather than with tangible goods. In such a society there are economic and social reasons for not making all information freely accessible."
"Over many centuries, people have come to regard certain information as as ownable asset that can be valued. [..] The owners of such information depend financially on their ability to control access to their information."
- Dorothy Denning

Dorothy Denning forsvarer bruk av tradisjonelle lover og regler også i nye media, og dette er en holdning jeg tror er representativ.

"The recognition of copyright and the paying of royalties emerged with the printing press. With the arrival of electronic reproduction, those became unworkable. Electronic reproduction is analogous not so much to the print shop of the eighteenth century as to word-of-mouth communication, to which copyright was never applied."
- Ithiel de Soola Pool
"There's something wrong with the Information Society. There's something wrong with the idea that 'information' is a commodity like a desk of a chair. There's somthing wrong with patenting software algorithms. There's something direly mean spirited and ungenerous about inventing a language and then renting it out to other people to speak. There's something unprecedented and sinister in the process of creeping commodifications of data and knowledge. A computer is something too close to the human brain for me to rest entirely content with someone patenting or copyrighting the process of its thought."
- Bruce Sterling
"I don't think democracy will thrive in a milieu where vast empires of data are encrypted, restricted, proprietary, confidential, top secret and sensitive. I fear for the stability of a society that builds sand castles out of databits and tries to stop a real-world tide with royal commands."
- Bruce Sterling

Bruce Sterling er forfatter, han lever av å selge informasjon han produserer.

Sterling nevnte patent- og opphavsrett. Vi har i de serere årene hatt endel juridiske saker omkring opphavsrett til brukergrensesnitt. Dette berører nettet direkte siden alle tjenestene der ute må gå gjennom et brukergrensesnitt. Den mest kjente saken er Apple vs. Microsoft. En organsisasjon som har markert seg er League for Programming Freedom.

1c Nintendogenerasjonen

Dette er gruppen vi vet minst om. Endel av dere har sikkert eksemplarer hjemme, men de driver sikkert med ting dere ikke kjenner til. Det vi vet er at disse brukerne vil he et helt annet forhold til teknologien enn vi som begynte med dette etter å ha fyllt 15. De vil ta tjenester for en selvfølge, og vise gradsforskjeller av porfesjonalitet i handtering av informasjon.

Likevel, når det gjelder holdning til informasjon er disse antagelig en ubefestet gruppe, og det er ikke klart hvor de vil lande. Vi vet litt mer om Nintento som gruppen er oppkalt etter:

"In the Super Mario Bros. games, which are considered clean and wholesome, kids routinely kill creatures, and the only motivation is that they are there."
- Douglas Crockford
"The central activity in most Nintendo games is killing things. The image and the act are good, but the word is bad."
- Douglas Crockford

Nettets infrastruktur støtter i dag best opp om den første gruppas behov og holdning.

DEL II: MEDIA

Før vi bestemmer oss for hvordan morgendagens nettverk skal forholde seg til kommersielle transasksjoner, kan det være greit å ta en titt på hvilke tjenester en kan forvente seg.

Teodor Holm Nelson er en person mange kjenner til. Engang på 60-tallet kom han på en idé han ikke har greid å få ut av hodet siden. Han kalte idéen sin for "hypertekst", og på 80-tallet så vi mange applikasjoner som tok konseptet i bruk. Man klikker på tekstbit f.eks et navn i et interaktivt leksikon, og vips man får servert mer informasjon om vedkommende. Enkelt og greit. Problemet vi så på 80-tallet og som vi fortsatt ser mye av er at informasjonssmengden som inneholdt hypertekst-lenkene var lukket. Den ankommer kanskje på en CD-ROM -- et ikke-skrivbart medium -- der en informasjonsleverandør har hermetisert en lukket datamengde. Det hele blir et teknologisk Norgesglass som ser pent ut, men som er lukket en gang for alle. Enda verre er det kanskje at applikasjonene gir også et falsk bilde av informasjon. I den virkelige verde er informasjonsmegden alltid dynamisk, varierende. Ny informasjon kommer til og litt av den gamle blir forkastet. Det vi trenger er ikke hermetiske pærer, men et pæretre i høst -- dvs. nettet.

Derfor, og dette skjønte Ted Nelson for lenge siden (han er ganske smart, han har en bestefar fra Jæren), må informasjonen legges ut på datanettet, og lenkene må kunne peke på tvers av disker, maskiner, og landegrenser. Dessuten må enhver kunne lage sine egne lenker til informasjonen som finnes der ute. Han kalte prosjektet Xanadu. Så langt alt vel. Problemet med Xanadu var, og er, at det aldri blir ferdig. Det har vært "snart ferdig" i ganske mange år. Så kommer et europeisk forskningslaboratorium, CERN, på banen i begynnelsen av 90-tallet. De har behov for et informasjonssystem for at fysikerne skal å tilgang til og legge inn resultater fra eksperimentene. To meget opplyste personer setter seg ned og utformer Word Wide Web. Itte'no knussel. De markedsfører WWW på den riktige måten ved å legge den ut på nettet (det var nok her Nelson feilet) og får hjelp av endel flere mennesker på Internettet. I dag er WWW den raskest voksende tjeneste på nettet, den slår bl.a. gopher som er den nærmeste konkurrenten. Jeg tror svært mange slags tjenester vil legges oppå WWW i årene som kommer.

På TF (Televerkets Forskningsavdeling) har vi i løpet av noen måneder lagd en prototype på et informasjonssystem: MultiTorg

Så, hvordan forsikrer vi oss om at slike tjenester blir gjort tilgjengelige over nettet? En ting er sikkert dersom ikke etablerte informasjonsleverandører på en eller annen måte kompanseres for det de leverer av informasjon, vil de ikke ta nettet i bruk. På den annen side, nettet må ikke aksepterer lover/regler som gjelder for papir/telefon.

"Totally new concepts will have to be invented to compensate creative work in this environment. The print-based notion of copyright simply will not work"
- Ithiel de Soola Pool
"People will not pay for the quality of information. A trivial phone call costs exactly the same as an important one. Good books cost no more than bad books. A carefully read newspaper costs exactly the same as one consigned directly to the bottom oof the birdcage."
- Stewart Brand
"People won't pay for the quality of information, because the valuing is retroactive, but they will pay for the quality of <italic>source, because the constancy (reliability) of source makes value somewhat predictable"
- Stewart Brand
"The magazine subscription model is closer to to the kind of charging system that will work for electronic publishing than is the one-time book purchase with a royalty included."
- Ithiel de Soola Pool

Derfor, abonnement er en mulighet. Tim Oren argumenterer for en annen interessant modell i sin glimrende artikkel "Why Multimedia Publishing is a Crock". Dette er mannen som var sentral i Apple i arbeidet med flere CD_ROMér på slutten av 80-tallet. Apple planlegger jo nå å gjøre CD-ROM til en standardkomponent i maskinene sine. Det er desto mer interessant at Oren bruker første del av artikkelen til å argumentere mot CD-ROM som publikasjonsmedium.

Han slår så fast at det er på nettet nye spennende tjenester vil komme. Betalingsstrukturen han legger opp til tar i bruk to begrep fra markedsføring: "push" og "pull", dytt & trekk. En typisk trykk-transaksjon er en bilannonse på TV2. Toyota betaler TV2 for å viser reklamen som finansierer seernes underholdning. I en trekk-transaksjon er det konsumenten som betaler for å få tilgang til informasjon. Bok-kjøp er et godt eksempel. Likeså kjøp av CD-plater. Blandede systemer er vanlige. En avis er delvis finansiert av annonsører, og delvis av abbonementsavgifter.

I et informasjonssystem kan man også tenke seg en blandet modell. Alle brukere, både individet og større organisasjoner, kan dytte og trekke infomasjon. Som bruker kunne jeg finansiere min bruk av tjenesten ved å la annonsørene disponere 3/4 av min skjerm. Jeg kunne publisere informasjon f.eks dette foredraget, og bruke det lille jeg tjente til å dytte det på enda flere, som kanskje ville begynne å abonnere. Jeg kunne være en helt anonym bruker av tjenesten, eller jeg kunne publisere endel av mine vaner, annonsører ville da antagelig legge inn høyere bud på skjermplass hos meg.

En av fordelene i systemet er å redusere transasjonskostnadene mellom kjøper og selger. En tommelfingerregel blant dem som lever av å fakturere for tjenestene er at en må opp i omlag 1000 kroner før det er noen vits i å fakture. Ved at en lar systemet telle pluss-er og minus-er vil en kunne redusere antall faktureringer -- mange vil gå i null.

Vi ser at det finnes flere nye, kreative mårer å kunne tilby kommersielle tjenester på. Jeg urfordrer Uninett til å sette seg ned og tenke ut et rammeverk for disse tingene og ikke løpe til opphavsrettslovgivningen.

DEL II: MASKINER

Nå har jeg snakket mye om mennesker og medier på nettet. De er interessante, men vi kan selvfølgelig ikke glemme maskinene. På nettet står det i dag endel forskjellige type maskiner. Datamaskinene med skjerm og tastatur dominerer. Skjermene er i stand til å vise fram informasjon som kommer drivende over nettet, og med tastaturet kan man taste inn informasjon for så å sende det ut på nettet. Dette er velkjente prosedyrer for de fleste som sitter her.

På nettet står det også endels skrivere. De tar informasjon fra nettet og overfører den til papir. Dette er en forholdsvis komplisert prosess som ender opp i en "hard kopi" en følbar enhet. Skrivere burde også være kjente "nettnoder" for deltagerne ved denne konferansen.

På nettet finner vi også endel andre, mer eksentriske maskiner. På CMU står det en cola-automat på nettet. Ved å kjøre en "finger"-kommando mot den fra hvorsomhelst på nettet kan men få vite hvor mange bokser med sukkersøt leskedrikk som er igjen i automaten.

finger @coke.elab.cs.cmu.edu 
finger mnm@coke.elab.cs.cmu.edu 
finger bargraph@coke.elab.cs.cmu.edu

En venn av meg i Colorado har satt kjøleskapet sitt på nettet, og kan når som helst, og fra hvorsomhelst sjekke temperaturen i kjøleskapet. På AI-labben ved MIT har man et pizzabakeri på nettet. Ved å kjøre programmet "pizza" med diverse opsjoner får man etter en stund pizza levert på døren. Fysisk, spisbar pizza.

PIZZA(1) USER COMMANDS PIZZA(1)

NAME pizza - "Hi-Fi Pizza" food-by-fax delivery orderer for the MIT AI Lab

SYNOPSIS pizza [-d(ebug)] [-h(elp)] [-m(ail)] [-s(leep)] [-t(est)]

xpizza [-d(ebug)] [-h(elp)] [-m(ail)] [-n(osleep)] [-t(est)]

DESCRIPTION: Pizza is a program that allows denizens of the MIT AI Lab
to order food for delivery from "Hi-Fi Pizza" (496 Mass Ave.) quickly
and easily. Pizza saves time by automatically gen- erating and faxing
an order that includes the user's phone and office number, and
contains delivery instructions that vary depending on whether the
inner lab doors are currently open or not. Pizza also checks to see
whether Hi-Fi is currently open for business, and warns the user if
it's not.

Med disse tre eksemplene cola, kjøleskap, pizza kunne jeg enkelt ha konkludert at nettet inneholder kuriositeter, og at datafolk lever ikke av bits alene. Men, jeg tror det ligger noe mye mer viktig bak dette enn pizza og cola.

Vi ser en utvikling der nettet blir tatt i bruk for å formidle stadig nye datatyper. Begrepet "multimedia" er fundamentert på datamaskiner- og datanetts evne til å håndtere nye informasjonstyper som bilder og lyd i tillegg til tekst. En stående vits i multimedia-miljøer er lukt når vil maskinene formidle dufter? Da ler man gjerne litt og minner hverandre om at det ikke finnes seriøse prosjekter på feltet. Dataskjermer lukter rett nok når de pakkes opp av esken lukter de godt (there's nothing like the smell of new electronics in the morning) men etterhvert lukter de bare brent støv. Hvilke nye datatyper skal nettet kaste seg over når tekst lyd og bilder blir for kjedelige? Et eksotisk felt som har et stort potensiale er det jeg, i mangel av noe bedre ord, kaller konkretisering.

I dag viser dataskjermene fram tekst og bilder, og dersom vi vil ha det i en mer varig form skriver vi det ut på papir. Men det forblir 2-dimensjonale projeksjoner. Vi ser i dag kimen av en utvikling der datamaskiner i samarbeide med nettet vil kunne konkretisere datamodeller, ikke bare vise dem som en projeksjon på en flyktig dataskjerm.

La oss ta et eksempel: en 3-dimensjonal DAK-modell av et bolighus. Modellen konstrueres av en arkitekt som har den vidunderlige egenskap å kunne se for seg hvordan en 2-dimensjonal projeksjon enten den er på papir eller på skjerm, det er det arkitekter kan, ikke sant vil ta seg ut i en 3-dimensjonal verden. Nå er det ikke alle gitt å kunne se for seg dette, og vedkommende som har bestilt huset er ofte blant disse. Derfor lager arkitekter ofte tegninger i mer representative projeksjoner du vet disse der alt ser grønt og fint ut, mennekser nyder godværet, snakker med hverandre, barna leker fredelig, og der bilene står stille og ser ufarlige ut.

VR / systetiske virkeligheter kunne vært brukt, og vil bli brukt for å visualisere hus som ennå ikke er bygd. Men siden alle andre sankker om VR for tiden, tenkte jeg å ikke gjøre det.

En annen mulighet arkitekten har er å lage en 3-dimensjonal modell i papp, lego og plastelina. Man bruker ofte modellversted for å lage slike, og det koster en mye penger. Et bedre alternativ er å sende datamodellen til en 3-dimensjonal skriver.

en konkretisert nese

Det jeg holder i hånden er et 3-dimensjonal konkretisering av en datamodell i dette tilfelle en nese. Nesen eksisterte som en datamodell akkurat som de fleste dagens nybygg gjør. En har så sent denne modellen til en maskin som er i stand til å frese ut konkretiseringen i plast. Egentlig er ikke slike maskiner nye mange industribransjer har automatisert produksjonen og har datastyrte prosesser. En har har lagd f.eks. ubåtpropeller på denne måten en stund, og det fins det ferdighusprodusenter som spikrer sammen moduler vha styrbar teknologi. I en slik norsk ferdighusbedrift forblir datamodellen i digital form gjennom hele kjeden fra arkitekt til ferdig modul. Dessverre foregår dataoverføringen i dag vha. disketter, men det er ingenting i veien for å hekte spikermaskinen på nettet.

(bilde av metallmaskin)

Dersom vi ekstrapolerer denne utviklingen litt videre, samtidig som vi har utviklingen av laserskriverne i minnet, kan vi tenke oss at konkretiseringsmaskiner kan gjøres mer generelle, bedre, billigere etc. I tillegg til å kunne spikre og frese, vil maskinen kunne skru, dreie, male osv. På samme måte som laserskriveren i dag forsyner et kontormiljø med trykte dokumenter, kan konkretiseringsmakinene forsyne oss med la oss velge noe ufarlig f.eks reservedeler. Når IKEA har lagt ved 15 skruer, ikke de 16 som du trenger for å sette sammen stolen, vil maskinen kunne supplere. Når du ikke finner nøkkelen til skrivebordsskuffen, vil konkretiseringsmaskinen file til en ny for deg.

Konseptet er tuftet på hedvunne prinsipper: gamle dagers seilskuter hadde med seg en tømmermann som kunne reparere ting som ble blåst i stykker. En har eksperimentert med den samme ideen på marinefartøy: i stedet for å ta med seg reserverdeler til skipets mange maskiner og våpensystemer, installerer man et velustryrt verksted samt beskrivelser av alle deler.

Det er to grunner til at båter har vært pionerer på dette området: plassmangel, og høye transportutgifter. I resten av verden er ikke dette tilfelle. Når man i byer trenger mer plass til lagerbygg etc. sveller urbaniseringen uhemmet utover, og i vår oljesmurte økonomi koster transport av gjenstander veldig lite.

Noe mer farlig blir slike maskiner dersom de kan lage videospillere, vaskemaskiner, og biler. For da kan det hende at vi finner ut at vi egentlig ikke trenger så mange videomaskiner fordi vi kan få akkurat den videoén vi ønsker oss over nettet. Og kanske vi ikke trenger alle disse bilene som tar oss til kjøpesentra der vi kjøper videospillere, fordi vi litt tidligere fant ut at vi ikke trengte videospillere. Nettet har altså potensialet til å forårsake det største krakket i verdensøkonomien. Dersom vi drastisk reduserer forbruk av olje og biler, vil stålproduksjonen rammes etc etc. Men vaskemaskiner vil vi nok alltid trenge.

Aller farligst blir denne tankerekka dersom vi tar steget fra DAK/DAP til Jurassic Parc. I boka, og senere også filmen, bekrives hvordan man analyserer DNA-molekylene i fra utdødde dinosaurer, og legger informasjonen inn i en datamodell. Modellen lappes litt på bl.a. fjerner man formeringsevnen til dino-ene. Deretter sender man datamodellen til en biologisk konkretiseringsmaskin som så lager levedyktige dino-celler.

$ftp jurassic.parc.com 
connected 
get tyrannosaurus.rex 
......... 
transfer completed 
quit 
$ emacs tryrannosurus.rex 
$ make tyrannosaurus.rex

For dem som foretrekker en hverdag uten dinosaurer, kunne en jo tenke seg at en kunne hente inn DNA-modellene til eksotiske frukter, lappe litt på den, kanske spleise inn litt av dvergbjørkas hardførhet og vips, fjellheimen dufter mango.

På denne måten vi en kunne komme opp i en selvforsyningsgrad som ikke engang Senterpartiet og Lundteigen har drømt om. Og, igjen til glede for Senterpartiet, det hele vil realiseres basert på den friheten EF glemte. De husket frihet for kapital, arbeid, varer, og tjenester men glemte frihet for informasjon.

Men, sannsynligvis vil vi aldri komme til dette utopia, og grunnen er enkel: Oslo-valget. Oslo-valget er vel det som må kunne kalles en "datastrofe", og har antagelig ødelagt mye for almenhetes og politikernes akseptans av moderne datateknologi, særlig teknologi som står i nettverk.

DEL III: EVENTYR

Jeg tenkte å avslutte med å fortelle et lite eventyr. Endel av dere har sikkert lest boka om Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix (1967). I kontekst "nye grupper på nettet" er fortellingen litt trist, men med en potensielt interessant slutt.

<byen>

Fortellingen handler altså om Serafin som bor i en liten leilighet i den store byen. En dag arver han en stor gammel eiendom. Sammen med vennen Plym bygger han der sitt drømmeslott.

<slott>

"Verken Plym eller Serafin hadde noen gang sett maken til hus, og det har nok ikke du heller, for det har ingen. Et hus som det huset har aldri vært bygget noe sted av noen andre."

<orgel>

Serafin bygde ikke bare hus, han bygde også maskiner. "I en hel uke kjørte de til og fra skraphandlere og loppemarkeder og lette og fant det Serafin hadde bruk for. I uken etter arbeidet de dag og natt med det de hadde fått tak i, og da de var ferdige, hadde de et eventyr av en musikk-maskin. Hva vil du høre, spurte Serafin. En fuge av Bach? Trykk på knapp AX27Z. Værsågod. En Polka. Knapp BM39/K og der har du den. Virkningen var fantastisk."

"Nå manglet de ingenting. De levde trygt i sitt hus. Noen ganger oppfant de vidunderlige og ukjente maskiner. Og slik kunne de ha fortsatt år etter år hvis ikke MENNENE en dag hadde stått der med BREVET. Et brev fullt av røde og blå stempler og sinte segl og bokstaver. De snakket og sendte fra seg en strøm av spisse og farlige og uforståelige ord, sånne som EKSPROPRIASJON og STEVING og INDUSTRIELT OMRÅDE og ARMERT BETONG, NEDRIVNING og \xaf YEBLIKKELIG UTFLYTTING. Deretter kom lastebilene og heisekranene og bulldoserne."

<bygging>

"Svære blokker og høye hus vokste opp rundt Serafins hus. Kjempehus av grå sement som vokste seg høyere og høyere for hver dag. Og hver dag kom knipetengenes sement-kjefter nærmere og nærmere Serafins hus."

"Da forsto Serafin og Plym at det måtte flykte. De tok med seg planker bord og spiker og krabbet opp i tårnet. Og over taket bygget de seg oppover og oppover i et nytt veldig tårn av planker bord og spiker."

<tårn>

"Det ble gitt ordre til at brannfolkene skulle storme tårnet. Brannmennene klatret hurtig oppover stigene sine og besteg det spinke byggverket. Da fikk Serafin en ny ide: han tok fire trappetrinn og satte dem sammen, og så tok han det nederste trappetrinnet og flyttet over det øverste og så videre, og dermed frigjorde de seg fra tårnet og trappet seg ut i lufta. Serafin og Plym klatret opp mot de hvite skyene som svevet som hvite bomullsdotter på himmelen. Tilslutt var de bare et lite punkt på himmelen, og nesten ikke synlige. Og enda mer tilslutt var punktet ikke synlig i det hele tatt. Serafin og Plym hadde dratt sin veg, langt, veldig langt og vel så det."


howcome oktober 1993
forsiktig revidert 1997-10-05, 2007-05-28, 2021-04-11