Første episode av vår ring-syklus fant sted i København i kveld. Det nye operahuset ligger rett overfor Amalienborg med 100 meter vann mellom. Man kommer enkelt over ved å ta båt og når man skal se Rhingullet fungerer dette fint som en start. Vi fulgte godt med rundt ferja i tilfelle Rhindøtrene ønsket å begynne forestillingen litt før tiden, men den idéen får de ha til gode.
Operahuset har et imponerene stort flatt tak som er lagt over en glass-diamant. Utsikten fra operaen over til gamle København er vakrere enn andre veien.
Den danske regissøren Kasper Bech Holten har -- som ventet -- gjort noen utradisjonelle grep. Historien begynner med at en gravid Brünnhilde tusler gjennom familiebiblioteket på leting etter slektshistorien. Som vi vet (etter å brukt 15 timer på å se innspillingen fra Bayreuth) skal Brünnhilde egentlig ri frivillig inn i Siegfrieds likbål mot slutten. Den danske Brünnhilde må har kommet på bedre tanker underveis siden hun er i stand til å drive slektsgranskning.
En annen overraskelse er gullet som fortolkes av en naken, svømmende mann i et akvarium. Vannet farges rødt når Alberich henter opp den sprellende karen. Det blir også mye kniver, blod, og avkuttede lemmer når Wotan skal ha tak i ringen fra Alberich. Sterke scener; heldigvis var de aller fleste av publkum godt over 40 år.
Musikken var flott og Wagner-tubaene ble både sett og hørt. Dirigenten (Michael Schønwandt) smilte og sang gjennom hele operaen. Sangerne var stort sett gode -- særlig likte vi kjempene!
Wotan, som vi tilnå har hatt en viss sympati for, kommer dårlig ut her i København. Han tyr lett til vold og ender opp med å drepe Loge mot slutten. Dette er heller ikke i samsvar med tradisjonelt handlingsmønster og gir oss et problem: hvem skal vi ha sympati med i denne oppsetningen? Fortsettelse følger.
Valkyrien ble klokket inn på 5 timer og 5 minutter i kveld, inkludert to pauser. Wotan ble litt overraskende sunget av en annen person (James Johnson, i går var det Johan Reuter) og han virket snillere i dag. Selv den onde Hunding fikk gå av scenen i live, noe som fikk den harde kjernen av Wagner-turister til å protestere. "I can't bear it when Hunding doen't fall dead after 'Geh! Geh!'" sa min sidemann. Han så Ringen for 55. (femti-femte) gang.
Mens vold var et problem i Rhingullet merker vi nå også virkningene av alkohol. Hunding kaster drinken i veggen, og Wotan må roe nervene med en lommelerke når hans kone blir for streng. Valkyriene, for anledningen ikledt sorte vinger, startet siste akt med en durabelig fest.
Teknisk sett er operahuset i København velutstyrt. Scenen roteres med jevne mellomrom og store rekvisitter -- for eksempel de 10 meter høye bokhyllene i familiarkivet -- flyttes maskinelt over scenen. Det skjedde en feil underveis i kveld: da fem store trestammer skulle senkes fra taket (hvorav en har et sverd i seg) ville bare fire ned. Den siste ble hengene litt før den falt med et brak. Sceneteppet ble senket og orkesteret stoppet. Etter noen spennede minutter fikk dirigenten en telefon og startet opp igjen til applaus og fem dalende trestammer.
Høydepunktet i Valkyrien er samspillet mellom Wotan og Brünnhilde i siste akt. I kveld ble klimaks nådd da Wotan rev de sorte vingene av Brünnhilde for å markere at hun ble degradert til menneske. En hvit skogsdue hadde klart å gjemme seg i vingene. Den fløy raskt avgårde til et guddommelig akompagnement.
Kanskje vi får høre fuglen i neste episode?
I kveld var det Siegfrieds tur. I løpet av en lang aften får vi ta del i en problematisk skjebne. Han fødes inn i en belastet familie der vold rutinemessig brukes for å løse konflikter. Hans foreldre (som han aldri treffer) er søsken og han gifter seg med sin tante Brünnhilde. Han dreper en drage og sin fosterfar. Kort fortalt, vi elsket kveldens forestilling!
Musikken er vidunderlig og noen av de vakreste delene er kjent fra orkesterstykket Siegfried-idyll. Richard kunne med fordel lagd flere slike ekstrakter. Dersom du ikke orker fem timer på en stol kan idyllen anbefales.
Dersom du orker fem timer på en stol kan første rad anbefales. Der har man god oversikt over scene, dirigent og musikere. Vi ser mye rart blant musikerne når de ikke spiller. Vi har observert musikanter som leser bøker, spiser matpakke, og leker med videokamera. Men når de spiller, spiller de ordentlig. Særlig er det morsomt å følge med på hornistene som spiller på Wagner-tuba -- et instrument som ble utviklet spesielt for dette verket.
Det som kanskje gjorde kvelden uforglemmelig var scenografien. Mange store tunge ting flyttet på seg. Eksempelvis åpnet første akt i en leilighet fra tidlig 1970-tall, komplett med tekanne fra Cathrineholm. Når Siegfried går opp på tenåringsrommet løfter sceneteppet seg opp en etasje. Når han går ned trappa til kjelleren løfter hele scenen seg en etasje og en velutrustet hobbykjeller åpenbarer seg.
En annen morsom effekt er pyroteknikken. Siegfrieds sverd (Notung) egner seg ikke bare i kamp mot drager, men kan også dele TV-apparater og kappe høyspentkabler. Gnistregnet var imponerende. Skulle gjerne hatt et slikt, ja.
Ringen er en trilogi i fire deler hvorav Ragnarok (som danskene kaller den, alternativt "Götterdämmerung", "Twilight of the Gods", eller "Ragnarokk") er siste del. Dette er derfor siste rapport i rekken.
Hvordan avslutter man et verk som Ringen? Wagner slet med slutten og skrev mange versjoner før han satte punktum. Den danske regissøren sier også at de brukte mye tid på å planlegge de siste 20 minuttene. Gitt at teksten og musikken må følge originalen skulle man kanskje tro at iscenesettelsen dreier seg mest om scenografi og kostymer. Sådan er ikke tilfelle i denne oppsetningen. I kveld klarte Brünnhilde å overleve samt føde et barn. Alberich ble drept, og det var ingen elv å se. Nornene var sinte tilhørere som forlot salen i protest mot oppsetningen. Tidligere har vi sett at Sieglinde -- ikke Siegmund -- trekker sverdet ut av tréet, og at Wotan -- ikke Siegfried -- splitrer spydet. Alt dette strider med tradisjonell fortolkning og sikkert også med Wagners egne scenehenvisninger. For mange av tilhørerne ble det for drøy kost, og fy-ropene var hørbare under slutt-applausen.
Mange har nok også reagert på at handlingen, vha. scenografi og kostymer, er lagt tett opptil vår egen tid. Rhinguldet foregår på 1920-tallet, Valkyrien i den kalde krig på 50-tallet, og Siegfried på 70-tallet. Ragnarok ga assosiasjoner til Balkan på 90-tallet; to sorte Mercedeser, en pall smuglersprit, og mye håndvåpen på scenen tok oss raskt dit. Noe av smuglerspriten tilfløt publikum som ble servert gratis whisky i pausen. Noen benyttet pausen til å forlate forestillingen i protest mot at Siegfried brukte mobiltelefon. Programheftet hevder tidsaksen er lagt for å vise at det går endel år mellom hver episode. Det har sikkert også gitt regissøren en viss glede å gi oss Fafner foran en dataskjerm. Den harde kjerne av entusiaster fnyser og sier Wagner aldri mente det slik.
Selv har vi ikke sett nok oppsetninger til å la oss fornærme. Vi har tvertimot latt oss begeistre over fint skuespill, flott sang, imponerende teknologi, og vidunderlig musikk. Og bittelittegrann humor innimellom. Alt dette er selvsagt umulig å beskrive i en blogg. Heldigvis er oppsetningen behørlig filmet og vil bli utgitt på DVD.
For dem som ønsker å overvære en oppsetning finnes det mange muligheter. Man snakker om en Ring-renessanse der ethvert operahus må framføre Ringen for å telle med. Mange av kveldens publikum har derfor planlagt å reise til Toronto til høsten og Berlin i februar. Karen og jeg blir å treffe på 11. rad i New York i juli 2007.
Etpar ord om Brünnhildes barsel tilslutt. Forestillingen ender altså med at hun kommer på scenen med en sprell levende liten baby. Vi ble fortalt at barnet var utlånt av "scenemesteren" som må ha blitt forelder på et passende tidspunkt. Visstnok ble det tvillinger; det er alltid greit å ha backup. Gitt alt det disse barna har vært med på vil vi anbefale tett oppfølging i årene som kommer.