Dagen startet tidlig i Oslo og endte sent i New York med første forestilling i Wagners Ring: Rhingullet. Operaen begynner kl 20 lokal tid, dvs. kl 02 Oslo-tid. Når lyset i salen dempes starter kampen om gullet på scenen og kampen mot søvnen i salen. Lenge klarte scenekunsten å holde oss våkne. Her var knapt kulisser, men mange lyssterke abstrakte objekter i varierende størrelser fra XL til XXXL.
Oppsetningen er i sin helhet — inkludert orkester, Valery Gergiev, sangere og kor — transplantert fra Kirov-operaen i St.Petersburg til Metropolitan Opera i New York. Her kan lokale opera-gåere og tilreisende Wagner-turister oppleve Ringen over fire påfølgende kvelder. Tilsammen tilbringer man omlag 20 timer i salen.
Vi visste vi gikk til et monumentalt verk etter å ha gjennomført en Ring-sykel i København i fjor. Men ingen sykel er lik en annen, og Kirov-ringen viste seg snart å være svært forskjellig fra København-ringen. I København var Ringen plassert inn i en gjenkjennbar historisk-politisk kontekst med utagerende festing. Denne gangen er vi i et abstrakt rom i en udefinert tid hvor farger, lys og primitive symboler dominerer. Tenk Påskeøya, i flombelysning, i bølgende farger, med strikkegensere fra Husfliden.
Wagners musikk og tekst er dog den samme. Musikken er vidunderlig vakker. Teksten er tidvis gjenkjennbar, men engelske oversettelser som vises på diskret plasserte skjermer foran hvert sete hjelper på forståelsen. Sangen er også flott, og det er fantastisk at sangerne kommer så klart fram med 4000 mennesker i salen.
Likevel vinner søvnen flere ganger. Men i kveld har vi gyldig unnskyldning og vi kommer sterkere tilbake i morgen.
Det ligger et faramasi på vegen fra vårt hotell på 77. gate til Lincoln-senteret på 65. gate. Der har de et bredt utvalg i koffein-piller og tar med en eske «Stay Awake» på veg til Valkyrien. Vi har en 5-timers forestilling foran oss og tidsforskjellen merkes fortsatt. Kan pillene holde oss våkne? Vi gjør et eksperiment: jeg tar piller, Karen gjør det ikke.
Valkyrien inneholder noen høydepunkt som Ring-turistene ser fram til med spenning. Hvordan vil Siegmund trekke sverdet «Nothung» ut av treet? Hvordan vil Hunding dø når Wotan sier «Geh!»? Hvordan vil ilden brenne rundt Brünnhilde?
København-forestillingen var kontroversiell på to av tre punkter. Sieglinde — ikke Siegfried — trakk sverdet ut av treet, og Hunding fikk forlate scenen med livet i behold. Skandale! Til gjengjeld fikk publikum se en flott sirkel med gassgrill-elementer rundt Brünnhilde der hun sovner inn mot slutten.
I New York er det annerledes. Siegmund trekker sverdet, men det ser altfor enkelt ut. Avgust Amonov er særdeles flink til å synge, men ikke særlig god til å late som om sverdet er tungt, mektig og godt festet. Gebady Bezzubenkov, som synger Hunding, gjør forsøk på skuespill når han går rundt med en pisk, men hans død blir antiklimatisk når han segner rolig om og tas mykt i mot av medspillerne. Det er mulig New York har strengere brannforskrifter enn København. Vi får ihvertfall ikke se noen levende ild og avspises med et videopptak. Forøvrig de samme flammer som symboliserte Siegmund og Sieglindes incestuøse forhold.
Valkyrien har to pauser og man kan vandre blant publikum. Mannen med t-skjorten «Much ado about Nothung» plasseres raskt i kategorien gærning, mens vi håper damen med vikinghjelm tar den av under forestillingen. Ellers er de fleste helt normale mennesker som ikke snakker om Wagner i pausen.
Pillene virker! Jeg sovner ikke. Jeg ser, hører og nyter. Karen derimot segner stadig om. Jeg vekker henne mykt i det Brünnhilde sovner inn på scenen.
Helten i Ringen heter Siegfried og han klokket in på 5 timer presis. Iført russedress plaget han sin stefar (Mime), sin morfar (Wotan) og farfar (Wotan). Dessuten drepte han en drage (Fafner) før han endelig gjorde kål på Mime. Samspillet mellom Siegfried og Mime i første akt var fornøyelig og vi fikk tilogmed se bjørnen som Siegfried plager.
Senere dukker Erda opp og hun var kveldens visuelle høydepunkt. Hatten henne målte over tre meter i bredden. Tenk brudebundad fra Hardanger i megaformat. Selv Wotan måtte tilpasse seg bekledningen og dukke underdanig når hun kom gående.
Da Siegfried drepte dragen var det også det visuelle som imponerte. Dragen så ikke spesielt farlig ut (i Wagner-målestokk), men etter lyset å bedømme ble mye blod spilt på scenen. En rimelig stor del av New Yorks elektrisitetsforbruk gikk med til å male scenen rød da Fafner falt.
Før kveldens forestilling hadde vi et måltid mat med lokale Ring-entusiaster. Man kan knapt kalle det middag da vi møttes klokken 16; det er vanskelig å kombinere lange operaforestillinger med normale middagstider.
Diskusjonen går høyt om hvordan Kirov-ringen skal bedømmes. De fleste mener musikken framføres flott. Selvom det er en viss uenighet om at det går fort eller sakte er det ingen som klager på Gergiev. Sangerne får også gjennomgående gode kritikker. Alle navnene er russiske og få av dem er kjent fra før. Likevel gjør de en gjennomgående god jobb.
Men mange er kritiske til alt det andre. Hva symboliserer egentlig de store abstrakte objektene på scenen? Mennesker, trær, dyr, eller guder? Og hvorfor dukker det opp en gruppe mimende silhuetter på scenen innimellom? Hvorfor alt dette lyset? «Light-motif?»
De fleste synes å mene at Metropolitans egen versjon av Ringen er bedre enn det russerne bringer med seg denne gangen. Likevel er det ikke uten ærefrykt man går inn i salen for å oppleve Siegfrieds død og Ragnarokk. Vi får det vi forventer med etpar mindre overraskelser. Brünnhilde virker usedvanlig opplagt når hun føres som bruderov fra båten — det er heller hun som leder Günter. Og helt mot slutten er det Rhin-døtrene som dominerer. Vi er tilbake i vannet, omtrent der vi startet.
Ringen er sluttet.
Men den starter igjen i London i oktober...