Vi er tilbake i ringen tre måneder etter forrige syklus. Karen har valgt en utmattelses-strategi for å bli ferdig med Wagner; billetter til Berlin i januar er allerede innkjøpt. Tilnå har overdosen feilet, og vi ser begge fram til en uke på Royal Opera House i London. Da billettene ble lagt ut ringte vi kontinuerlig og kom gjennom etter 40 minutter. Da var det bare ståplasser igjen og vi befinner oss derfor på det som kryptisk benevnes som "Lower Slips Standing, Right". Det er en liten hylle oppe i høyden, ganske nær scenen som vi dessverre bare ser 2/3 av. Vi betaler £8 per billett.
En fordel med å stå er at det er vanskeligere å sovne. Ikke umulig, men vanskelig. Billettene er nummerert og vi har et gelender å lene oss mot. Vi har hver vår lille skjerm som viser engelske oversettelser. Så livet på hylla er ikke så ille.
Rhingullet har bare en akt, men den er lang: omkring 2,5 timer. Starten var pirrende med krystallklare fioliner i orkesteret og tre toppløse Rhindøtre på scenen. De kledde raskt på seg når Albericht, stakkars, dukker opp. For å visualisere vannet projekseres et bølgende ruteark på scenen.
Det virker være moteriktig blant regissører å bruke videoprojektorer med operasangere som lerret. Selv synes jeg effekten reduserer forestillingen til boksemat; videoanimasjonene er ferdiglaget på forhånd og spilles av fra en datamaskin. Dersom en kan bruke ferdiginnspilte bilder, hvorfor ikke lyd? Hvorfor trenger vi egentlig dette store, dyre orkesteret når vi har MP3-filer?
En som definitivt ikke kan erstattes av en MP3-fil er John Tomlinson som synger Wotan. Han er sterk og klar og kan både synge og (skue)spille. Loge synges av ... som er nevrotisk morsom i rollen. Men han er ondere enn vi er vant til, og er den som — med miming — oppfordrer Fafner til å drepe sin bror. Heller ingen av de andre rollene fremstilles særlig sympatisk. Både Mime og Albricht er grusomme i laboratoriet, og Donner viser også voldelige tendenser underveis. Vi er ikke sikker på om vi liker noen av dem.
Vi liker heller ikke at kjempene er så små i denne oppsetningen. De opptrer sjokkerende nok i menneskelige størrelser. Fasholt har rett nok forstørrede hender, og Fafner har et forlenget hode. Men de ruver ikke og vi skjønner knapt hvordan de har klart å bygge Valhall.
En som derimot blir kjempestor er Albericht når han leker med Tarn-hjelmen. Han skaper seg om til stadig større vesener og tilslutt er det bare to kjempehender som skinnes inn fra hver sin side av scenen og griper om Loge. Vi frydes og grøsses ved å tenke på kjempeuhyret som omfavner hele huset. Et dramaturgisk høydepunkt i tivoli-klassen.
Det går en rød tråd gjennom forestilligen: røde tråder. Rhindøtrene pisker Alberight med et rødt slips, og han tjores til Wotans spyd med et rødt tau inntil løsepengene er betalt. Et solid rødt tau går fra topp til bunn og videre gjennom scenegulvet. Mens de andre gudene klatrer opp på regnbuefargede stiger opp til Valhall tilslutt sniker Wotan seg unna ved å klatre nedover på det røde tauet. Dette er ikke helt etter boka, men vi vet hvor han skal.
I kveld var det ikke så viktig hvor i salen man befant seg eller hva sangerne hadde på seg. I kveld var det bare viktig å være der for å oppleve hvordan John Tomlinson, i Wotans skikkelse, fylte salen med sin rolle. Wotans diskurs med sin datter Brünnhilde i tredje akt ble et høydepunkt som vil sitte i kroppen lenge.
Siegmund ble sunget av Placido Domingo. Vi hadde kanskje tippet at han ville stå for kveldens sterkeste framføring, men slik ble det ikke.
Vi fikk også se ordentlige flammer på scenen. Jeg fryktet at en videoprojektør ville overta for levende ild, slik den Kirov gjorde i New York, men tok heldigvis feil; Wotan ga full guffe på gassblusset og vi kjente varmen helt opp i 4. etg.
Den røde tråden fortsatte som livline for Sieglinde og Siegmund når de flykter fra Hunding. Stiger er også en gjennomgående fenomen. Siegmund sier klart fra hva han mener om Brünnhildes forslag om å bli med til Valhall: han kløyver stigen i to med Nothung.
Selvom Wotan overveldet oss i kveld må vi påpeke etpar ting ved hans opptreden. Han bruker spydet aktivt, og ofte på en voldelig måte. Hunding faller vanligvis til jorden av seg selv, men ble i kveld spiddet til døde. Wotan har også et modellfly han liker å leke med. Teksten sier naturlig nok ingenting om dette, så her er det regissøren som pirrer oss. Vi får se om han klarer å lande.
Vi så flyet på scenen før forestillingen begynte. En vinge i full størrelse, samt en barnevogn var synlig. Da teppet gikk opp fikk vi se resten av det krasjlandede flyet, med et skjelett ved siden av. Hendelsesforløpet virker klart: Sieglinde flyktet fra Wotan med fly før hun krasjet i nabolaget til Mime. Idéen om at hun skal bruke med fly kom nok fra Wotan; mannen er jo mektig og det er nok at han leker litt med modellfly for at ting skal skje. Han vil jo helst at Sieglinde skal slippe unna selvom han har lovet Fricka å ikke beskytte Sieglinde.
Undergnede er med andre ord godt inne i handlingen nå.
Etter første akt flyktet vi selv fra høyden og krasjlandet i to ledige seter på 4. rad. Vi syntes det var litt for leit å la dem stå tomme hele kvelden. Vi kom derfor tett innpå Siegfried, Mime, Fafner, Albricht og Brünnhilde.
For ikke å glemme Wotan og Erda. Sjokkerende nok blir Erda spiddet av Wotan og dødstallene øker dermed utover det vanlige. Det sies at dette er John Tomlinsons siste sykel, og da får han vel få lov til å boltre seg litt utover det normale — Erda har jo plaget ham i mange år. Vi er uansett takknemmelige for å ha fått oppleve ham. (Det sies videre at René Pape kan bli like god med årene. Bryn Terfel er kanskje der allerede, men han kansellerte i London så han er lite populær heromkring.)
Vi fikk en liten rød tråd i dag også: Wotan knyttet fragmentene av Nothung sammen med rød sløyfe rundt. Riktig vakkert ble det.
Nornene startet kvelden med å spinne sine (ikke helt overraskende) røde tråder. Trådene var selvlysende og lyset sluktes gradvis etterhvert som trådene røk. Imponerende teknikk. Det signaliserer at menneskenes skjebne ikke lenger styres av gudene og at vi selv må ta ansvar. Eller noe sånt.
En som neppe kan stilles til ansvar for handlingsforløpet i Ragnarokk er Siegfried. Han dopes ned og glemmer helt at han er trolovet til Brünnhilde. Om forklaringen ville holdt i en rettssal er kanskje ikke sikkert, men vår Siegfried (John Treleaven, som sang bedre og kraftigere i kveld) virket oppriktig overrasket da motgiften ble satt inn og hukommelsen kom tilbake. Da er alt rotet til, og en serie mord må til for å rydde opp.
I kveld var dødstallene høye: Siegfried drepes som vanlig av Hagen, Brünnhilde går frivillig på Siegfrieds likbål, Loge brant selv opp med store smerter, Günter ble knivstukket av Hagen, Gutrune fikk et sverd og gikk av scenen med selvmordstanker, og Hagen druknet.
Før det hele gikk opp i røyk med imponerende pyroteknikk og vidunderlig vakker musikk fikk vi se noen interessante scener. Når Alberich møter sin sønn Hagen i sistnevntes søvn, kommer Alberich svevende i en gammel trebåt med påskrudd hospitalseng og drypp. Ikke særlig sjødyktig, men farkostens svevende fikk fram at det hele er en drøm.
Når Siegfried dør blir ikke John Treleaven liggende, han tar bare av seg jakken og går videre. Jeg antar det er sjelen hans som forstsetter ferden. Selv synes jeg Siegfried skal ligge stein dau når sørgemarsjen — kanskje det aller vakreste av musikk i Ringen — spilles.
Vannet er også viktig når Rhindøtrene prøver å overtale Siegfried til å gi fra seg ringen frivillig. De leker seg og hopper inn og ut av sjøen — den ligger bak en voll og vi som sitter i salen (vi har sneket oss ned på 4. rad igjen) ser bare vannspruten når de hopper. Det er en enkel og virkningsfull effekt. I siste hopp får vi også se en fisk komme sprettende, og flere av oss ler.
Gibichung-hallen ser ut som en brosjyre fra en møbelmesse i Milano. Sofaen der Hagen, Günter og Gutrune driver familieplanlegging har maksimalistisk lengde og minimalistisk design. Gibichungs soldater ser ut som deltagere på møbelmessen med sine tettsittende sorte klær og solbriller. Men de er flinkere til å synge enn vanlige møbelmessemennesker.
Avslutningsvis dukker avkledde Rhindøtrene opp sammen med en masse mennesker og effekter. Fra å være en stilmessig minimalistisk oppsetning blir det plutselig mye å holde øye med. Det er sikkert en symbolikk i dette. Jeg føler likevel at regissør Keith Warner ikke helt klarer å tilføre ringen noe utover vakker musikk (Pappano! Kom gjerne tilbake til Oslo!) og fantastisk sang. Der er øyblikk, men intet helhetlig rammeverk. I København klarte man dette ved å legge handlingen til 1900-tallet. Eller kanskje det bare er slik at den første ring-syklus man ser alltid vil være referansen som ingen kan måle seg med? Uansett: velg din ring med omhu.