Å sette opp Ringen av Wagner er en risikosport, det samme er det å oppføre opera på Teatro alla Scala. Wagners monumentale verk krever så mye av ensemble og sangere ved lengde og de tette forestillingene at det mange ganger har ført til avbud kort tid før forestilling. Det milanesiske publikum, på sin side, kjenner sitt teaters posisjon på den internasjonale operascene og kan reagere med pipekonsert om ikke forestillinger imøtekommer standarden de setter.
I år, hvor både Wagner og Verdi har jubileum, har teatret begge de to kjempene på sesongprogrammet. Dette var imidlertid første gang siden 1938 at La Scala fremførte hele Ringen på en uke (den gang under Clemens Krauss' direksjon).
Skyene truet i horisonten før en tone hadde blitt fremført på italiensk eller tysk: Kritikere påpekte hvordan det var et hån mot hjembyen å fremføre Wagner før Verdi. Det ble leserinnlegg i lokalavisene og sinte kronikker om teatrets feilvurdering. Ikke før Daniel Barenboim – som hadde blitt tilkjent batongen for akkurat denne Ring-syklusen – hadde rykket ut i avisene og sagt han fant det likegyldig hvem som ble fremført først, roet gemyttene seg.
Så ble det altså forestillinger, fra 17. til 22. juni. For mange – blant annet hele reisefølge til undertegnede – for første gang på La Scala.
Det er egentlig vanskelig å si "akkurat passe" om operahuset i hjertet av Milano: enten må man ty til en lang serie ovasjoner, eller så kan man stole på teatrets rykte og lakonisk kun uttrykke selve navnet på bygningen (begge deler har oftest samme effekt).
Men jeg skal forsøke med ett ord: akustikken er fremragende, etter sigende på grunn av hestesko-formen i salen og det flate (sic) taket som fanger lyden fra scene og orkestergrav og slynger den ned mot publikum.
Vårt følge delte en losje på første balkong. Herfra roterte vi seter, slik at vi i løpet av en forestilling hadde fått oppleve lyden både fra en krakk lengst inne i båsen til lent over gelenderet fra forreste sete. Det ga en flott variasjon: lengst bak trengte flere av stemmene seg inn i rommet og skilte seg ut fra orkesteret, mens orkesteret på sin side tok over mer om vi satt foran.
Omhyllet av den vakre salen – etter å ha kunnet vandre rundt i operamuseet med en vinglass i pausen – fikk vi en følelse av overveldende storhet (at serveringen ble utført med en særegen italiensk ineffektivitet er knapt verdt å nevne, gitt disse omgivelsene). Bayreuth er skapt for Ringen, men La Scala håndterer oppgaven ypperlig som erstatter.
Hva så med produksjonen? Det enkle svaret er vel at den ikke helt holdt mål estetisk. Regien utført av Guy Cassiers er den samme som tidligere er blitt satt opp i Berlin Statsoper. Mark Berry ga den dengang regelrett slakt, med begrunnelse at den ikke ville noe sted i det hele tatt. En og annen scene var vakker, men selv ikke disse var helt på nivå med det beste.
Det samme var vel dommen fra vårt reisefølge også. Det lar seg gjøre å oppføre ringen med politisk-filosofiske tolkninger (slik Patrice Chéreau så kjent gjorde i Bayreuth 1976), tradisjonalistisk (som Seattle opera har spesialisert seg på), psykoanalytisk (slik Achim Freyer gjorde i Los Angeles 2010), eller kun vakkert-minimalistisk (Robert Lepages nylige oppsetning på the Met).
Men akkurat som Wagner gjennom ledemotiver har bundet de fire enkeltstående operaene sammen må regien også helst holde et helhetlig preg. I den grad det ble gjort under denne produksjonen på La Scala var det stort sett gjennom noen tilbakevendende elementer som ikke ytet symbolikken rettferdighet eller etterhvert regelrett ble til irritasjon – for eksempel noen istapper (eller tannpirkere, som vårt reisefølge etterhvert begynte å referere til dem) som ved vilkårlige øyeblikk ble senket ned fra taket.
Vi tilhørere fra Norge hadde uansett den ekstra fryd å høre – og se – flere norske utøvere gjennom produksjonen. Terje Stensvold var, ikke overraskende, fremragende i sin rolle som Wanderer i tredje opera, og høstet fortjent bifall fra publikum ved teppefall. To norske dansere fra Antwerpen ensemblet – Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby – gjorde en svært severdig innsats i et av regiens mer nyskapende bidrag, nemlig dansen i Das Rheingold. Til sist var vi så heldige å få med oss Mari Eriksmoens solide debut på La Scala i rollen som Waldvogel.
Det var også enkelte andre sangere som utmerket seg svært positivt. Særlig viste disse seg siste kvelden under Götterdämmerung: Iréne Theorin var en Brünnhilde som kunne forene stor stemmestyrke med skjønnhet, hun bar godt til det siste. Lance Ryan ble bare sterkere og mer Heldenpreget gjennom hele kvelden inntil hans liv ebbet ut ved Rhinens bredd. Disse to sangerne var også praktfulle på scenen.
Applausen som møtte Barenboim ved teppefall ble også bare større for hver kveld. Publikum elsket ham, noe som også kunne overhøres ved samtaler i foajeen i pausene. Selvom jeg helt personlig kanskje kan foretrekke en noe råere og seigere behandling av musikkmaterien enn den mer presise som ble utført av Barenboim var det lite objektivt å utsette på dennes arbeid. Om han ikke brydde seg om hvem av jubilantene Wagner og Verdi som skulle fremføres først på La Scala i år hadde han utvilsomt lagt ned sin fulle vilje i å utrette en verdig feiring ved denne anledning.
Med på Reisefølge:
Tore Lenngren
Per Sundnes
Christopher Rådlund
Stefan Ibsen Zlatanos
Erlend Nytun
Alexander Z. Ibsen