GAZ 69A

Notater fra grensetraktene mellom Tsjekkia og Polen

(2021-09-03) En av eplesortene jeg dyrker heter «Rubinstep» og kommer fra Tsjekkia. Den er utviklet ved Institutt for Pomologi i Holovousy, noen timers kjøretur fra Praha. Å besøke instituttet er stas, og vi – dvs. Harald Wium Lie, Lars Christian Lindstad og jeg – ankommer standsmessig i en eplegrønn GAZ-69A. Den har nøyaktig samme farge som eplekassene som står oppstilt ved instituttet. Rubinstep er en fantastisk flott eplesort som trives godt både i Tsjekkia og Norge. Dersom du er heldig finner du den i dagligvaredisken senhøstes.

Vi ser mange epletrær denne dagen, også utenfor instituttet. Langs tsjekkiske veier har geriljagartnere jobbet systematisk og trærne kler det vakre landskapet.

Vi fryktet at bilen ville vekke vonde minner om sovjetisk okkupasjon, men vi ser bare snille smil og entusiastisk vinking. Gamle menn forteller stolt at de kjørte slike biler i militæret, oftest i soldatversjon. Vi har general-utgaven med fire dører og nedfellbart tak. I vesten husker vi godt Landrover og Willys, men GAZ er glemt. Vi får se om noen husker den når vi kommer litt lenger nord.

Klodzko-dalen

(2021-09-04) Vi krysser grensen fra Tsjekkia til Polen på en nøye utvalgt overgang ved Machov. Landsbynavnet passer bra for bilen vår, en sovjetisk GAZ-69A, som også trives best på mindre veier. Dessuten har de reisende – Lars Christian Lindstad, Harald Wium Lie og jeg – sett filmen «Spoor» («Pokot» på polsk) som er filmet i området.

Litt forenklet handler filmen om konflikter mellom dem som vil jakte villsvin i Klodzko-dalen, og dem som helst lar være.

Klodzko-dalen har også tidligere sett konflikter. Monogoler, franskmenn, prøyssere, tsjekkoslovakere, tyskere og polakker har kjempet om kontroll over dalen og fjellovergangene. Den røde armé inntok Klodzko uten kamp 9. mai 1945, og byen som har gitt navn til dalen står fortsatt vakker, som et mini-Praha. Det er ikke mange turister nå, og gatene virker tomme når vi ankommer i kveldingen. Men kirken er fullsatt til kveldsmesse med stort orgel.

Etter et godt måltid på en lokal restaurant er min konklusjon klar: det er greit å jakte villsvin i Klodzko-dalen.

Den norske stavkirken i Polen

(2021-09-04) Det finnes 29 bevarte norske stavkirker. 28 av dem står i Norge. En står i Polen. Historien om hvordan en norsk maler og tysk keiser klarte å redde en bortauksjonert norsk stavkirke på 1840-tallet er rørende.

Å flytte og gjenreise kirken helt sør i Polen (som dengang var tysk) må ha vært en kostbar og omfattende operasjon. Veien opp til Karpacz, som byen nå heter, er lang og bratt. Hestene må ha slitt. Det gjør ihvertfall vår GAZ-69A. Før vi har kommet helt opp bakken begynner det å ryke fra panseret. Vifteremma har røket, og radiatoren lekker. Motoren koker. Full stopp.

Denne kvelden er ikke vifterem-butikkene i Karpacz åpne. Men det er damestrømpe-butikkene! På min beste polsk må jeg forklare at jeg ikke skal ikle meg dette, men bruke de elastiske strømpene som en nød-vifterem i bilen. Det sier sikkert alle.

Når vi endelig tar oss til stavkirken er den et flott skue. Kirken har til og med et ordentlig orgel, lagt av Sauer/Walcker i Frankfurt an Oder i 1926. Orgelet er spillbart og brukes av den polsk-språklige protestantiske menigheten på stedet. Den polske gaiden lar en norsk orgelbygger (litt drøyt, men dog) klatre opp på galleriet og ta bilder.

I stedet for å bli til ved i Valdres, har Vangskirka blitt verdens mest besøkte stavkirke. Det må både Norge og Polen være stolte av. Og Tyskland også.

(I en note må det nevnes at den norske maleren var J C Dahl som også var med å starte Fortidsminneforeningen. Han kalles noen ganger for I C Dahl. Keiseren var Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Han ble valgt til keiser da man forsøkte å samle Tyskland i 1849, men turte ikke ta jobben. Jeg har ingen statistikk som viser at Vangskirka er verdens mest besøkte stavkirke, men etter å ha vært på stedet og sett køen for å komme inn på en hverdag er jeg ganske sikker. Så må jeg også nevne at Lars Christian Lindstad og Harald Wium Lie er med på ekspedisjonen, de støtter og dytter både i oppover- og nedoverbakke.)