Damene på sentralen ble en selvfølgelig del av telefonen straks, den kom. Og det ble sett på som fint arbeid. Det var damer fra Christianias "kondisjonerte familier" som søkte disse stillingene. Dessuten var det damer som ble ansatt som feilrettere.

Lønnen var på 60 kroner måneden, uten ekstra betaling for overtidsarbeid. Og det var det nok av - telefonen var åpen døgnet rundt og telefonistinnene måtte ha nattevakt minst hver tiende natt Ingen spøk det, når man tar med at telefonistinnene arbeid fra åtte om morgenen til åtte om kvelden.

Selv med slike arbeidsdager kunne enkelte av telefonistinnene bli for ivrige i tjenesten, noe dette leserbrevet viser.

Så da Christiania Telefonforening tok opp konkurransen med Bell, var det lønnen og arbeidstida til telefonistinnene det gikk ut over: Søndag var arbeidstida fra 8 om morgenen til 10 om kvelden, med "maten tilsendt fra hjemmene". Og lønnen ble på 50 kroner om måneden. Den eneste trøsten for telefonistinnene var at Christiania Telefonforening de første årene holdt lukket om natta. Senere, da Telegrafverket hadde overtatt, ble det igjen telefonistinnenes lønn det gikk ut over. Linjeutbyggingen krevde penger, mye penger.

I 1899 ble det opprettet "lavere lønnede stillinger for kvinnelig personale" med den begrunnelse at telefonistinnene kunne bo gratis hjemme til de giftet seg Og følgelig ikke behøvde tjene penger til husleie!

Når telefonistinnenes arbeid likevel ble sett på som "fint", var det flere grunner til det. Utålmodige abonnenter mente det var fordi telefonistinnene kombinerte arbeidet med både kaffedrikking, brodering og lesning. "Drikker dere sjokolade, eller sitter dere på potte?" ropte en forarget oppringer som syntes han hadde ventet forferdelig lenge. Akkurat det var nok både fornærmerlig og urettferdig, for det var når virksomheten ble mest hektisk at abonnentene måtte vente lengst.

Men folk ringte ikke ustanselig - og ikke like mye på alle tider av dagen! Enkelte mente at i de rolige tidene ble det for mye av all denne selskapelighet blant damene på sentralen.

I Trondheim hadde damene et garderoberom med utsikt til byens "strøk" - Nordre gate. For å hindre at damene skulle forsømme sine tjenesteplikter og bli fristet til å kikke ut av vinduet, sørget inspektøren for å spikre igjen vinduet og sette ugjennomsiktig entreglass i stedet for vanlig vindusglass. Særlig det med at vinduet ble spikret igjen voldte forargelse. Det ble kokt kaffe og sjokolade i rommet, og den eneste ventilasjonen var en vifte. Det spørs om lufta var særlig sunn. Men så hadde man altså sikret seg at damene arbeidet!

Sikkert er det i hvert fall at telefonistinnenes arbeid i den første tida lot seg kombinere med andre sysler. I Skien tok to søstre som drev broderi forretning seg av telefonvakten. De ekspederte i butikken - men når noen ringte løp de inn til sentralen og ekspederte samtaler.

Bare ekspedering var det nok heller ikke. Alminnelig høflighet krevde tvert imot at man vekslet noen ord med telefonisinnen -før man fikk snakke med den man egentlig hadde ringt opp for. Det tok i alle fall noen år før det ble vanlig bare å si hallo og be om et nummer - og pratsomme telefonistinner sørget sikkert for å få i gang samtaler også lenge etter den tid, dersom de følte behov for det.

Gifte kvinner fikk forøvrig ikke lov til å arbeide som telefonistinner. Ønsket en telefonistinne å gifte seg, måtte hun slutte. Begrunnelsen for dette var interessant: "Ti mens den ugifte har anledning til at hvile ut og samle kræfter i sin fritid, må den gifte derimot vareta sine pligter i hjemmet, som kræver sin fulde hengivelse og arbeidskraft. Dette vil uvægerlig kræve mer og mer permission og svække hendes interesse for etatsarbeidet."

Forbudet mot gifte kvinner var nådeløst helt fram til 1906 - og da bare etter telegrafdirektørens uttrykkelige tillatelse. Og selv etter den tid hadde de gifte det slett ikke lett. Sitatet overfor er hentet fra Telegrafbladet og ble skrevet i 1913. Konklusjonen var at man måtte tilbake til den gamle ordningen: "Skridtet bør derfor nu tas fuldt ut og ny bestemmelse fattes om at gifte kvinder kun kan gjøre tjeneste som reserve eller vikar og ikke i fast stilling." Slik ble det ikke men de gifte fikk sin advarsel: De var på nåde.

Kvinnen, tjener eller ...?