Telefonistinnene hadde sine aner, sine forgjengere.Det var telegrafistinnene. Dametelegrafister var forøvrig den offisielle betegnelsen. I 1857 hadde telegrafdirektøren søkt departementet spesielt om å få ta opp to til fire kvinnelige elever. Året etter tok søstrene Martine og Nielsine Breda eksamen i telegrafbetjening. Lønnen deres 1å (selvfølgelig) under den mannlige telegrafister fikk, men kvinnene hadde kommet seg inn!

Allerede i 1870 var det hele 80 kvinnelige funksjonærer i Telegrafverket. Kravene var strenge, de måtte skaffe seg en utdannelse som tilsvarte middelsskolen med fransk. Ingen lett sak når det var først i 1878 at kvinner i det hele tatt fikk lov til å ta middelskolen.

Telegrafdirektør Jonas Severin Rasmussen var blant dem som mislikte alle disse kvinnene. Hans forgjenger hadde hjulpet dem fram, men selv syntes han at kvinner ikke passet seg til å arbeide med kompliserte apparater. Det var telegrafen han tenkte på. Sytten mannlige telegrafister skrev under på at de var enige med Rasmussen - kvinnene var ikke noe tess.

Kvinnene repliserte: Hva hadde mennene som ikke de hadde? Det måtte da være deres "fysikk". Følgelig ble de sytten omdøpt til "de sytten fysiske".

Når det gjaldt telefonsentralene derimot, var kvinnene så å si enerådende. Det fantes nesten ikke en mann å se på noen sentral. I 1912 var det 400 telefonistinner bare i Christiania.

Men alle deres overordnede var menn. Var det rettferdig? I 1916 gav Stortinget etter, og åpnet muligheten for at kvinnene kunne bli bestyrere og fullmektiger.

Rikstelefonen krevde spesielle ferdigheter, og i 1915 ble det lagt opp til et eget kurs i dette: 8 uker skolegang og 6 uker stasjonsopplæring. Lønnen begynte på 800 kroner året, og kunne stige til 1.100. Telegrafistinnene hadde høyere status, deres lønnsskala var fra 900 til 1.500. Men begge fikk (fortsatt) adskillige hundre kroner mindre enn mennene!

Nå var de fast ansatte egentlig en lykkelig elite. Svært mange gikk årevis som "stedfortredere" før de fikk sjansen på noe slikt. Og stedfortreder- lønnen var på 300 til 500 kroner året. For staten var dette glitrende økonomi: De ansatte så mange som mulig i "midlertidige konstitutioner" eller "paa prøve" - og tvang dermed stedfortrederne til å gå ekstravakter, bare for å overleve. Det ble spekulert i dette.

I Drammen fantes det flere ledige stillinger for fulltids telefonistinner, men de ble ikke besatt. I stedet lot ledelsen damene fortsette som stedfortredere. Denne politikken var ekstra urettferdig fordi tida som stedfortredere ikke ble regnet med når det skulle beregnes lønnsopprykk.

I 1913 søkte kvinnene Stortinget om bedre lønn. De henviste til overlege Aaser, som hadde undersøkt telegrafetatens kvinnelige funksjonaerer. Han konkluderte med at en hel del av dem var underernært - og at det først og fremst skyltes at lønningene var for lave. Telegrafdirektøren måtte innrømme at dette var rett: "De maa nemlig under alle omstendigheter være ordentlig klædt, men for 60 kroner maaneden, slik som forholdene nu er i Kristiania og de fleste andre større byer, kan de ikke baade klæ - sig ordentlig og spise sig mæt."

Stortinget innrømmet et lønnstillegg. Skremmende høye sykefravær og mange permisjoner gjorde det klart at disse kvinnene før eller siden ville dø av underernæring - og det kunne ikke Telegrafverket være bekjent av!

I ettertid er det fristende å spørre: Hvorfor begrenset disse kvinnene seg til en desperat søknad til Stortinget? Hvorfor gikk de ikke hardere til verks? Hvorfor organiserte de seg ikke, for eksempel?

"Det hadde ikke vaert noe slikt fra begynnelsen av," sa en telegrafistinne. Og det hadde det ikke - heller ikke for mennene. Dette med tradisjonen - at selve yrket ikke var av den typen, betydde mye. Telefonistinnene følte seg ikke som vanlige arbeidere. De sto høyere oppe på samfunnsstigen, sine usle lønninger til tross. De tilhørte dem som syntes det var upassende å organisere seg.

I 1909 ble Telegrafmændenes Landsforbund dannet - "til varetagelse af fælles økonomiske, sociale og faglige interesser og til fremme af et godt kollegialt forhold" . Den hadde i starten 136 medlemmer.

Samme år ble det dannet en lokal forening for kvinner. Det skjedde i Christiania. Bergen fulgte, og deretter Trondheim. I 1914 ble "Kvindelige Telegraffunktionærers Landsforening" - KTL - stiftet, med 29 enkeltmedlemmer og 27 "ledd" med tilsammen 591 medlemmer. Men selv om de på sine møter nok også kunne behandle lønnsspørsmål, var det nok ikke så mye arbeiderbevegelsen som hadde inspirert dem. De var snarere påvirket av kvinnesaksforkjemperne, og deres idealer. Det var en kamp de kunne bekjenne seg til, sin.sosiale status til tross.

Synet på yrket kunne variere. Noen år etter stiftelsen av KTL kom det ut et blad med sterk tilknytning til organisasjonen - og både navnet på bladet og det innholdet den skulle ha, fortalte sitt.

"Vi vil lære mere i fremtiden at gi vor tjeneste som et offer til livet. Da skal tjenergjerningen bli av et høiere slags. Dat skal bli mer skjønhet og glæde over den." Slik skrev faktisk redaktøren, Lilla Jacobsen, i det første nummeret av "Alles Tjener".

Men bladet innrømmet at det å være alles tjener og gi sin tjeneste som "et offer til livet" - kunne være hardt. I en artikkel mintes en telegrafistinne de mest beryktede telegrafstasjonene: "Et av de steder, der stod som en skræk for personalet, var Kiberg i Finnmark, hvor stationen av tilreisende blev tat for et fjøs. Trykk her for å lese artikkelen.

Trangere og trangere