Damen på sentralen

Telefonistinnenes posisjon derimot ble mange steder ganske spesiell. Dette ser vi tydeligst på de stedene der kvinnen arbeidet alene. Hun var og ble sentralen. På godt og vondt.

Selv om hun ifølge reglementet ikke skulle lytte til samtalene , ikke formidle noe hun hadde fått kunnskap om i arbeidet og i det hele tatt være så taus som mulig om mest mulig - hun visste uungåelig en hel masse. Og de som ringte opp til henne visste det også.

Så fikk det være opp til henne selv hvordan hun brukte sin posisjon. Journalist Asbjørn Barlaup har fortalt hvordan han opplevde telefonistinnene i sine aller første avisår: "Allerede i de tidlige dager i en beveget journalisttilværelse lærte jeg fort at ingenting kunne være nyttigere for en forskrekket liten telefonreporter enn å slutte lykkelige forbindelser - flest mulig av dem med distriktets telefonsentraler. (-)

Vi kjente hverandre ikke av navn eller utseende - vi kjente hverandre på stemmen. For mine venninner og meg ble det en hyggelig liten spøk, en rask liten passiar på de sene nattevaktene..."

Et godt forhold til damen på sentralen var, forteller Barlaup, uvurderlig i enkelte sammenhenger: "En eller annen utenfor vår krets har gitt meg et hint om at det er foregatt noe i den eller den bygda. Jeg er ukjent med for holdene jeg kjenner ikke en 1evende sjel på stedet. (-) Så er det ingen annen råd enn å sette seg i forbindelse med den på stedet eksisterende venninne. - De vet jo, sier jeg, om det der som er hendt. - Naturligvis vet hun ingenting. (-)

Vårt forhold er bygget opp etter de høyeste etiske prinsipper, så å si. Vi er altså enig om at hun ingenting vet, men så har hun kanskje en viss anelse om hvem som ville ha kjent til en slik sak hvis den hadde forekommet i bygda? Under slike forhold er det at vår lykkelige forbindelse gjerne bærer frukter..."

Barlaup har flere eksempler. Ta den gangen han skulle ha tak i en viss ... " la oss kalle ham Hans Olsen " - et sted oppe i dalene. Det var midt på svarte natta, og vakten på sentralen måtte vekkes. Det gjorde nå ingenting, for damen var en hyggelig venninne. Men Hans Olsen var ikke hjemme. Han svarte ikke på telefonen. Her var et problem som måtte løses. Jeg måtte ha tak i fyren. Ja, ja, sa omsider damen saktmodig. Je trur nå je' veit å'n er henne, da! Noen øyeblikk etter opplot en høyst forbløffet Hans Olsen sin røst i telefonen."

Barlaup avslutter med noen bemerkninger om at damen på sentralen til gjengjeld stilte visse minstekrav. Ikke alle plugger på sentralen var like gode, og hvis han bannet, var utålmodig, kom med mindre heldige uttalelser - ja, så kunne han få en dårlig plugg, eller kanskie miste forbindelsen fullstendig.

Hyllningsdikt til en santralborddame.

Den personlige kontakten er likevel bare den ene siden av saken. Barlaup og all verdens andre mer eller mindre profesjonelle "telefonerere" kunne flørte, bli venn med og få noen sekunders hyggelig avkobling takket være damen på sentralen. Men på det lille stedet ble nok den samme skikkelsen ofte sett på med helt andre øyne. De har sett hennes makt. En makt lik den lensmannen hadde, eller presten.

For makt er ikke bare det å bestemme over andre, men å ha kunnskaper om andre mennesker. I det lille samfunnet har damen på sentralen fått en slags morsfunksjon.

Ikke alle utformet denne rollen på samme måte. Noen har lagt vekt på å være trøstende, hjelpende, kjærlig. Når det hadde skjedd en ulykke var det ikke alltid så lett å vite hva man skulle gjøre. Men damen på sentralen hadde erfaring fra slikt, visste hvem som skulle varsles, hvor det var sjanse for å finne en lege, hvem man skulle henvende seg til. De forsto, når noen ikke ante hva de skulle gjøre. Andre telefonistinner har først og fremst vært den myndige, den som sørger for at tingene går riktig for seg.

Men det var en positiv og viktig rolle. I små samfunn med få muligheter for de kvinnene som ikke fant seg sin mann og sin gard, fødte sine barn og stelte med det en gardkjerring skulle stelle med, var arbeidet som telefonistinne, eller sentralborddame, som de etter hvert gikk over til å hete, vært en av de få mulighetene til å velge et annet liv. Den myndige kvinne kan lett bli en trussel overfor mannen, og den som har levd i et bygdesamfunn vil vite at det finnes historier om intrig ante, tyranniske, sladderaktige og på alle andre vis ufyselige sentralbord damer. Alle har vel heller ikke vært helgener. Men også disse mindre hyggelige historiene understreker det verdifulle i at stillingen som sentral borddame eksisterte: Den var en av de få "overordnede" stillinger i det lille, mannsdominerte samfunnet som var forbeholdt kvinnen.

Slutten på historien